Kai Bardal om Champions League

Kai Bardal har tatt seg tid til å skrive ned sine refleksjoner etter Preliminary round.

Nivået i Champions League har økt betydelig bare de siste få årene. En omlegging av formatet fører til at toppnasjonene får stille flere deltagere. I tillegg er det gode og ressurssterke klubber fra langt flere nasjoner enn det var før. Det har også blitt nokså vanlig å forsterke laget ekstra til Champions League. Konsekvensen for et sisteseedet lag som ikke har noen heldig trekning, er at nivået i Preliminary nesten ligner mer på Main Round enn slik det var å spille Preliminary som første- eller andreseed for noen år siden.

Dette er mildt sagt en krevende arena å prestere på etter sju måneder uten hverken tellende kamper eller mulighet til å spille treningskamper. Samtidig har vi trent godt det meste av perioden. Enkelt oppsummert har vi prøvd å trene med så hardt press på ballen som vi klarer i så store deler av hver økt som mulig. Deretter har vi hatt en kort oppkjøring etter fellesferien, der vi har fokusert veldig på det som har vært vår kanskje største svakhet: Det etablerte forsvarsspillet.

Den andre store svakheten var ganske tydelig i kampen mot Haladás. Vi slapp ungarerne (og brasilianerne) til få klare sjanser mens vi forsvarte oss, men ga dem en rekke farlige brudd. I 1.omgang klarte vi å rydde opp såpass godt etter egen uvørenhet at vi gikk til pause med kontakt. Etter tre baklengs på 2 minutter og 13 sekunder snaut midtveis i 2.omgang var kampen avgjort.

 Det ga likevel en positiv følelse å klare å samle seg, gjøre bedre vurderinger og skape et jevnt kampbilde igjen etter en så fæl periode. Vi skapte også en god del gode sjanser selv, også med kontrollert spill mot en motstander som startet i full balanse. I tillegg setter vi opp en del situasjoner der vi spiller noen trekk og er klare til å bryte gjennom, men foreløpig ikke er gode nok til å sende ballen dit den må for å ende opp i mål.

Hjemmelaget KF Tirana er et eksempel på lag som mobiliserer veldig inn mot Champions League. De kom til turneringen med et dusin landslagsspillere, deriblant kapteinen og flere av de beste spillerne til Kosovo. Kosovo slo Norge 5-1 både i 2017 og i 2019, så dette er ganske habile forsterkninger.

Tirana er det beste laget et norsk klubblag noen gang har slått. Vegakameratene presterte internasjonalt i den forstand at vi alltid vant mot svakere motstand og aldri tapte med mer enn 3-4 mål mot store europeiske lag. Men vi klarte aldri mer enn maks uavgjort mot lag på nivået til Tirana.

Vi sto selve kampene godt mens vi var på gulvet, men den nærmest absurde mangelen på kamptrening bidro til at påkjenningen ble stor. Delegasjonsleder Tore Schjølberg, fysioterapeut June Svorken og laglege Bjørn Patrick Kolstad gjorde en enorm innsats med tilrettelegging og behandling, men det var umulig å lade batteriene helt før siste kamp.

Jeg synes vi var det laget i gruppen som hadde best tak på Differdanges høye press. Vi klarte ofte å manipulere de fremste spillerne i presset til å enten gi oss plass mellom seg eller på utsiden av seg. Det var nok delvis derfor de startet overtallsspillet sitt så tidlig som de gjorde. Dette ble spesielt problematisk siden vi har så få som har erfaring med å forsvare overtall. Flere av de relativt få erfarne manglet i utgangspunktet og Erlend Vie måtte gi seg med en skade tidlig i 1.omgang. Når vi da møter en kvalitet i overtallsspillet som ikke ligner nevneverdig på det vi er vant til, blir det krevende å stå så lenge i undertall.

På 2-3 kunne vi forsøkt å safe inn resultatet, fordi tap med 1 mål ville gitt oss 2.plassen i gruppen. Men det er kun resultatene i hver kamp som bidrar til rankingpoeng, så vi gikk for utligning og slapp inn 2-4 i åpent mål. Den ene scoringen tok oss fra 2. til 4.plass. Når vi ønsker å utvikle oss, få erfaring og forberede en bedre sjanse senere, kan vi ikke prøve å trygge oss inn til tap med ett mål.

Prestasjonene i dette gruppespillet gir oss mye å bygge videre på. Det er helt avgjørende å videreutvikle forsvarsspillet. Vi må bli mer stabilt aggressive, slik at vi oftere kan stenge de fjerneste pasningsalternativene og unngå å miste høyde i presset. For å klare det må vi legge like mye flid i det defensive arbeidet uansett hvem vi møter og skaffe oss mengdetrening i de hjemlige kampene våre.

 Offensivt demonstrerer vi et bra repertoar. Vi spiller ofte mellom linjene og bruker det til å enten få motstanderen på linje og løpe bak, eller til å gjøre dem smale og spille rundt. Dette skal vi dyrke også i fremtiden. Samtidig kan vi bli bedre på alt, ikke minst timingen på bevegelsene uten ball og måten vi behandler ballen på under press.

Det gir en god følelse å prestere mot sterk internasjonal motstand. Alle spillerne leverer gode kamper, men samtidig er jeg litt ekstra imponert av de unge spillerne. Spillere som Andreas Økland, Magnus Johansen og Oskar Andreassen rakk ikke å etablere seg skikkelig på laget før vi sto midt i en pandemi. Dermed har de spilt veldig få futsalkamper og har lite erfaring. Godt treningsarbeid over tid og gode konkurransehoder gjør at de likevel drar ut og presterer internasjonalt.