Hvorfor er det så viktig å vinne?

Kravet om å vinne i barne- og ungdomsidretten er etter min menig det som skaper flest konflikter, og bidrar vesentlig til at barn og ungdom slutter med idrett. Konflikter splitter lag, hindrer utøvere å delta i flere idretter og gjør at foreldre trekker seg fra frivillige verv. Hvorfor er det da så viktig å vinne?

Idrettslagets rolle er å være en allmennyttig organisasjon som fremmer fysisk aktivitet, og skape idrettsglede og folkehelse for barn, ungdom og voksne i nærmiljøet. Dette er i alle fall den opprinnelige årsaken til at de fleste idrettslag ble stiftet.

Når det kommer til stykket er det ikke ungdommene, men foreldrene som er mest opptatt av resultatene. Barn og ungdom kan være skuffet etter et tap, men ikke spesielt lenge. Livet går videre. De vil heller ha det gøy sammen, enn å henge med hodet.

Foreldre er den mest avgjørende grunnen til at barn og ungdom slutter med idrett, men også den viktigste faktoren til de som lykkes. Foreldrene har derfor en avgjørende rolle i Norsk idrett. Ikke bare som foreldretrenere og frivillige i ulike verv og roller, men også hvordan de oppfører seg i forhold til egne og andres barn.

Barn og ungdom slutter ofte når det ytre presset er større enn den indre motivasjonen. Dette ytre presset kommer gjerne fra foreldrene. Ungdommene selv sier ofte at det viktigste med idretten er det sosiale, fellesskapet, å føle utvikling og mestring. Det beste foreldrene kan bidra med er motivasjon, positivt fokus og støtte opp om fellesskapet rundt idrettslaget eller treningsgruppen.

Å konkurrere for barn og ungdom handler i stor grad om å lære seg å konkurrere. Resultatet er ikke det viktigste. De skal både lære å vinne og tape, men det viktigste er å lære konkurransesituasjonen og øve under nye omstendigheter. Man skal lære å respektere spillet, dommeren og trenerens disponeringer. Tar man ut alt potensiale og er taktisk dyktig er det lett å vinne med en gjeng 12-åringer. Dette betyr mindre noen år senere, hvor sannsynlig flere har stagnert og kanskje sluttet på grunn av ytre press eller manglende mestring.

Hvorfor foreldre kjefter og truer dommere er uforståelig og uakseptabelt. De ødelegger for laget, seg selv, sine barn, klubben og for dommeren. De dreper idrettsgleden. Slike foreldre finnes det dessverre litt for mange av. I noen klubber flere enn i andre. Her har klubbene en viktig jobb å gjøre. Man må jobbe med verdigrunnlaget, og konfliktløsning på et tidlig tidspunkt før dette utvikler seg til en ukultur. Husk alltid at vi ønsker å skape idrettsglede, også for dommerne. Enten du vil eller ikke skal barn og ungdom også lære fair play og at dommeravgjørelser kan oppleves urettferdig.

Lag splittes ofte på grunn av konflikter innad i foreldregruppen. Dette gjelder ofte topping av lag, at ikke alle får delta, ulik spilletid og hospitering. Som tidligere nevnt er det ikke barn og ungdom som absolutt vil vinne, eller delta på et høyere nivå enn sitt eget årskull. Det er foreldrene. Noen vil at det skal satses på de beste, og andre ønsker at alle skal få delta på like prinsipper. I mange tilfeller bytter de beste spillerne klubb, og resten står tilbake med et redusert trener/støtteapparat da dette ofte er foreldre til noen av de beste spillerne. På denne måten går lag i oppløsning.

Konfliktene dannes gjerne mellom ulike idretter, som kjemper om de samme utøverne. Dette tvinger utøvere til å velge idrett i ung alder. Gjennom samarbeid er det mulig å tilrettelegge for at flere får gleden av å delta i flere idretter. Mange eksempler viser at dagens toppidrettsutøvere har allsidig treningsbakgrunn, og mange har også blitt verdens beste i sin tidligere sekundæridrett. Om de måtte velge tidlig, er det ikke sikkert at de har blitt verdensmestre.

Det viktigste i idretten er å skape idrettsglede, gjerne gjennom respekt, inkludering, mestring og engasjement. Dette er i alle fall målsetningen som vi jobber etter i vårt idrettslag. Den viktigste oppgaven vi har som idrettslag er å inkludere alle i vår bydel til å delta i idretten, gjerne i flere idretter på ulikt nivå. For å få til dette må vi inkludere og respektere hverandre, og ikke minst skape utvikling hos hver enkelt gjennom mestring og positivt engasjement. Man skal trives, lære noe og ha en god følelse etter hver trening. Da skaper vi idrettsglede i hverdagen, som gir livslang folkehelse.

Diskusjonen angående profesjonelle eller foreldretrenere, handler ikke om man er foreldre eller ikke. Det handler om kvalitet. Skal man lykkes med utvikling og mestring over tid må man ha god kvalitet i alle ledd. Det hjelper ikke å gi mye penger til en dårlig trener.Det er ofte smartere å gi kompetanse til foreldre som har et stort engasjement for laget og vil sine barn det beste. Starter man tidlig nok med kursing kan foreldre være gode trenere lenge. Man må heller satse på eksterne trenere når spillegruppen ikke har mer å lære av foreldrene.

De aller fleste blir aldri toppidrettsutøvere og vi bør derfor ikke forme barne- og ungdomsidretten for å skape enere. De fleste toppidrettsutøvere i Norge kommer fra idrettslag som satser på å få med flest mulig lengst mulig. Gjerne fra små idrettslag som må få med alle for å opprettholde et tilbud. Å satse på bredden er ikke motstridig med å utvikle toppidrettsutøvere. Jeg mener det heller er motsatt, for det er ofte de nest neste som blir best i voksen alder. Om de blir utkonkurrert og tilsidesatt vil de dessverre slutte alt for tidlig.

Sportslig hilsen

Pål B. Wahl
Daglig leder
Utleira IL